Uansett om man går eller står,
sitter eller ligger,
strekker eller bøyer seg,
så er dette kroppen som beveger seg.

Knoklene er bundet sammen av sener,
med et overtrekk av kjøtt og hud.
Huden dekker kroppen
slik at vi ikke ser den som den virkelig er.

Den er full av tarmer og innvoller,
der ligger lever og urinblære,
hjerte og lunger,
nyrer og milt.

Der er slim og spytt,
fett og svette,
blod og lymfe,
galle og talg.

Fra de ni åpningene
renner det stadig urenheter.
Øyeslim fra øynene,
ørevoks fra ørene,

og snørr fra nesen.
Munnen spyr til tider ut
galle og slim. Og kroppen
utskiller svette og skitt.

Den hule hodeskallen
er fylt av hjernen.
En tosk som taler i uvett
synes alt dette er vakkert.

Men når kroppen er død,
og ligger slengt bort på gravplassen,
oppblåst og blåsvart,
vil ikke engang slektningene se på den.

Den blir gnagd og fortært
av hunder og sjakaler, ulver og makk.
Kråker og gribber hakker på den,
ja, hvem som helst kan forsyne seg.

En klok og forstandig munk
som har hørt Buddhas ord,
forstår dette klart
og ser det som det er.

Dette er slik som det
og det er slik som dette.
Han slipper taket i kroppsbegjæret
både innvendig og utvendig.

Når den kloke munken
har sluppet taket i alt begjær,
kommer han fram til den udødelige fred,
til nibbana, det elementet som ikke forfaller.

Vi hegner om denne stinkende
og urene kroppen på to ben,
som er full av ufyselige materie
som tyter ut både her og der.

Den som synes at denne kroppen
gir grunn til å opphøye seg selv
og fornedre andre,
viser at han ikke har forstått noe.