I lange netter strevde tanken:
Hva er sannhet? Hvor finnes den?
Fred fant jeg ikke, selv om jeg
spurte asketer og brahmaner:

Hvem har nådd den andre bredden?
Hvem har kastet seg ut i det evige?
Hvilken lære skal jeg godta
som den største, dypeste sannhet?

En krok hadde hektet seg fast
i mitt hjerte. Jeg var som en fisk
med agnet i magen; som trollet
Vepacita bundet av Indra!

Jeg trekker all min smerte med meg,
jeg er fanget i sorg og jammer.
Hvem kan løse verdens lenker
og la meg få våkne, fullt og helt?

Hvilken asket, hvilken brahman
kan lære meg å bryte bånd?
Hvilken lære kan gi meg fred
og seire over alder og død?

Med tvilens kval som styrefjær
og spiss av hovmotets styrke—
stiv som staheten i mitt sinn
flyr begjærets pil av gårde;

skutt fra grådighetens bue,
forgiftet av misforståelser
har den splittet brystet mitt; se,
hvor dypt den står i mitt hjerte!

Slik, gjennomboret av alle feil
jeg ikke kan legge fra meg
og forført av fantasien,
skjelver jeg som et blad i vinden.

Ikke før er mitt jeg oppstått,
stekes det på sansenes bål;
seks glødende berøringsflater
har kroppen, hvor den enn ferdes.

Jeg vet ikke om noen lege
som kan befri meg fra tvilens pil,
 —trekke med snor, skjære med kniv—
lykkes med list eller styrke.

Og hvem kan befri meg fra pilen
uten å skjære eller trekke?
Hvem kan befri meg fra tvilens pil
uten å skade mine lemmer?

Det kan bare lærens mester,
han som rensker ut all slags gift!
Når jeg faller i bunnløse dyp
gir han meg hånden og drar meg opp.

Jeg har falt i en gjørmepøl
full av klebrig råttenskap og skitt—
aldri tømmes denne pølen
for svik, sjalusi og doven stolthet!

Som en tordensky av bekymring,
en kompakt storm av hemninger,
blir han som er forknytt av begjær
båret av misforståelsens vind.

Uvitenheten flommer over!
Grådighet slynger seg, kveler alt!
Hvem kan stoppe den ville flommen?
Hvem kan skjære grådigheten bort?

Bygg en demning, min edle venn,
for å holde flommen tilbake—
før den treffer deg med et brøl
og feller deg, som var du et tre.

Slik ble Buddha, med mektig visdom
og skarer av vismenn, en mur—
en demning mot min angst, mens jeg
søkte trygghetens fjerne bredd.

“Ikke vær redd,” sa han til meg
og rakte meg, der jeg snublet frem,
en sterk og velbygget stige
av lærens rene kjerneved.

Med denne stigen nådde jeg
oppmerksomhetens høyeste tårn—
derfra så jeg det som var skjult:
Hvor opptatt alle er av seg selv!

Og jeg så den riktige veien.
Og jeg så det ventende skipet.
Jeg, som ikke ser blindt på meg selv,
så den fjerneste breddens brygge.

Pilen, oppstått i mitt eget sinn,
ut fra trangen til ny eksistens,
har Mesteren fjernet. For dette
viste han meg den ypperste vei!

Det som vokste i lange netter
og bandt meg i mørke timer
har Buddha løst og befridd meg fra,
han som fjerner all gift i sinnet.