Hver vintermorgen bar jeg vann
fra elven, med frostblå hender.
Frykten for min frue drev meg—
stokkeslag og harde skjellsord.

Men du, brahman, hva frykter du?
Hva skremmer deg ned i vannet?
Hele kroppen din skjelver jo,
iskald og frossen til beinet!

Du kjenner jo svaret, Punna,
hvorfor spørre om det du vet?
Jeg vil det gode! Jeg driver
bort mine onde gjerninger.

Slik kan alle—ung og gammel—
som begår en ussel handling,
rense seg i elvevannet,
fri seg selv fra klebrig ondskap.

Hvem har innbilt deg det? En tosk
i høyrøstet snakk med tosker?
Tenk å tro at virkelig frihet
fra ondskapen finnes i vann—

—i så fall kommer vel også
krokodiller til himmelen?
Ja, tenk hvor full den må være
av skilpadder, frosker og orm!

Og hva med dem som slakter dyr,
setter feller og trekker garn,
hva med tyver og mordere
og andre slags illgjerningsmenn?
Blir til og med disse rene
av å senke kroppen i vann?

Hvis elven virkelig vasket
bort dine onde handlinger,
tok den vel også de gode—
og lot deg stå naken igjen.

De handlingene du frykter
når du dukker under, brahman—
la dem være ugjort! Spar deg
både frykt og frosne lemmer.

Til du kom, var jeg på villspor.
Du har vist meg den edle vei—
du skal få kappen min, Punna!
Ennå drypper vannet av den.

Behold badekappen, brahman!
Ingenting vil jeg ha av deg.
Men om du er redd for smerte,
om du vil unngå lidelsen,

skal du aldri gjøre noe vondt,
verken åpent eller i skjul.
Om du dét gjør; om du svikter
de gode krefter i sinnet,

vil lidelsen alltid nå deg,
innhente deg under flukten.
Så om du er redd for smerte,
om du vil unngå lidelsen—

ta tilflukt til Buddha og læren,
oppsøk brødrenes fellesskap.
Tren hardt, følg ordenens regler,
det vil gjøre deg godt, brahman!

Jeg vil følge Buddha og læren,
oppsøke brødrenes orden!
Å trene hardt, med disiplin,
skal være mitt største gode.

Jeg var brahman av fødsel: Nå
er jeg brahman av sann visdom,
av kunnskap og forståelse—
endelig renset i sinnet!