Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren var ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. På den tiden holdt munkene Lakkhana og Moggallana den store til på Gribbetoppen. En morgen da Moggallana hadde stått opp og kledd på seg, tok han kappe og bolle, gikk bort til Lakkhana og sa:

«Kom, min venn, så går vi inn til byen og mottar matgaver!»

«Ja vel,» svarte Lakkhana.

Da de var på vei ned fra Gribbetoppen smilte Moggallana et øyeblikk. Lakkhana spurte hvorfor han smilte, men Moggallana svarte:

«Dette er ikke det rette øyeblikket for å spørre om det, min venn. Still meg heller dette spørsmålet når Mesteren er til stede.»

Etter at de hadde gått matrunden i Rajagaha, gikk de bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Så sa Lakkhana:

«Da vi var på vei ned fra Gribbetoppen, smilte du, Moggallana Hva var det du smilte av?»

«Da jeg var på vei ned fra Gribbetoppen, fikk jeg plutselig se et skjelett fare gjennom lufta, min venn. Gribber, kråker og falker fløy etter det og hakket det i ribbeina. De rev det i filler så det hylte og skrek av smerte. Da tenkte jeg at det var fantastisk at et vesen kunne se slik ut, at det kunne ta en slik skikkelse!»

Mesteren henvendte seg til munkene og sa:

«Elevene bygger på det de ser og på det de vet, munker, siden en elev kan vite og se noe slikt og vitne om det. Jeg har også sett slike syner. Men jeg sa ikke noe om det, for det er ikke sikkert noen ville ha trodd det. Og hvis noen ikke hadde trodd meg, ville det ha blitt til skade og ulempe for dem i lang tid framover.

Dette vesenet har tidligere vært en kvegslakter her i Rajagaha. Som en følge av det han har gjort, har han blitt kokt i helvete i mange år, i mange hundre år, i mange tusen år, i mange hundre tusen år. Og resteffekten av gjerningene hans gjorde at han tok en slik skikkelse.»