Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren holdt til i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, var det en nyordinert munk som oppholdt seg altfor mye blant legfolk. Noen munker sa at han ikke skulle gjøre det, men han svarte:

«De eldre munkene er jo mye ute blant legfolkene. Hvorfor kan ikke jeg også gjøre det?»

Noen munker gikk bort til Mesteren, hilset høflig på ham og satte seg ned. Så fortalte de om den nyordinerte munken.

«Det var en gang noen elefanter som bodde ved en stor innsjø ute i skogen, munker. De pleide å gå ut i vannet og nappe opp lotusknoller og røtter med snabelen. Deretter skylte de av gjørma og vasket dem så de ble helt rene før de spiste dem. Dette gjorde at de ble sterke og sunne, og det var ikke noe i denne maten som gjorde at de ble syke eller døde.

De unge og uerfarne elefantene ville gjøre som de store elefantene. De gikk ut i vannet og nappet opp lotusknoller og røtter med snabelen. Men de skylte ikke av dem gjørma og vasket dem ikke, men spiste dem mens de var skitne. Dette gjorde at de verken ble sterke eller sunne. De ble syke, og mange av dem døde av det.

På samme måte er det med eldre munker. Når de har stått opp og kledd på seg om morgenen, tar de kappe og bolle og går til landsbyen eller byen for å motta matgaver. Der gir de undervisning i læren, og legfolkene får tillit til dem og gir gjerne gaver. De spiser den maten de der får, men de er ikke grådige og griske. De ser farene ved dette og er kloke nok til ikke å føle bindinger. Derfor blir de ikke syke av det, og de dør heller ikke av det.

Men så kommer de nyordinerte munkene og vil gjøre som de eldre munkene. De står opp og kler på seg om morgenen, tar kappe og bolle og går til landsbyen eller byen for å motta matgaver. Der gir de undervisning i læren, og legfolkene får tillit til dem og gir gjerne gaver. Men de blir grådige og griske av de gavene de får. De ser ikke farene ved dette, og de er ikke kloke nok til ikke å føle bindinger. Dette fører til at de blir syke eller dør av det. Derfor bør dere trene slik, munker:

‘Vi vil ta imot gaver uten å grådige eller griske av det. Vi vil se farene ved det og vi vil være kloke nok til ikke å føle bindinger.’

Slik bør dere trene, munker.