En gang da Mesteren holdt til i Savatthi, var det en nyordinert munk som oppholdt seg altfor mye blant legfolk. Noen munker sa at han ikke skulle gjøre det, men han brydde seg ikke om hva de sa. Noen munker gikk bort til Mesteren, hilset høflig på ham og satte seg ned. Så fortalte de om denne munken som oppholdt seg altfor mye blant legfolk.

«Det var en gang en katt som sto på en avfallshaug og lurte på ei mus. ‘Når denne musa kommer ut av hullet sitt, skal jeg fange den og spise den,’ tenkte katten. Og da musa tittet ut, kastet katten seg over den og slukte den hel. Men musa tygde på katten innenfra, slik at den fikk store smerter og døde.

Slik er det også når en munk står opp om morgenen, kler på seg, tar kappe og bolle og går til landsbyen eller byen for å motta matgaver uten å passe på hva han gjør, uten å passe på hva han sier og uten å passe på hva han tenker, uten å praktisere oppmerksomhet og uten å vokte på sansene sine. Så får han øye på en lettkledd kvinne, en som går uten kappe. Når han får se henne, flammer begjæret opp i ham, noe som fører til døden eller til dødelige smerter. I den edles treningssystem kaller vi det nemlig å dø når han forlater treningen og faller tilbake til livet som legmann. Dødelige smerter kaller vi det når munken begår andre overtredelser. Derfor bør dere trene slik, munker:

‘Vi vil passe på hva vi gjør, vi vil passe på hva vi sier og vi vil passe på hva vi tenker, og vi vil praktisere oppmerksomhet og vokte på sansene våre når vi går til landsbyen eller byen for å motta matgaver.’

Slik bør dere trene, munker.