En gang da Mesteren holdt til i Savatthi, henvendte Sariputta seg til munkene og sa:

«Munker!»

«Ja, min venn,» svarte munkene.

Sariputta sa:

«Mens jeg satt alene og mediterte, begynte jeg å tenke over dette spørsmålet: ‘Finnes det noe i verden som vil kunne gjøre meg trist og lei hvis det forandrer seg og blir annerledes?’ Og jeg kom fram til at noe slikt ikke finnes.»

Da tok Ananda ordet og sa:

«Men ville du ikke engang bli trist og lei hvis Mesteren forandrer seg og blir annerledes, min venn?»

«Nei, det ville jeg ikke bli. Men jeg vil nok ha tenkt som så: ‘Den store læremesteren har gått bort! Hvis Mesteren hadde fått leve lenge, ville det ha vært til stor glede og nytte for mange, til hjelp, nytte og glede for guder og mennesker!’

«Det viser at alle tendenser til å tenke ‘meg’ og ‘mitt’ er grundig utryddet i sinnet ditt, Sariputta. Derfor kommer du ikke til å bli trist og lei hvis Mesteren forandrer seg og blir annerledes.»