En gang da Mesteren var i Savatthi, sa han:

«Former er uvarige, munker. Det som er uvarig, gjør vondt. Det som gjør vondt, er ikke vårt eget, og det som ikke er vårt eget, bør rettelig betraktes med visdom som ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv’. Det samme gjelder for følelser, identifikasjoner, reaksjoner og bevissthet. De er uvarige, de gjør vondt og de er ikke våre egne. Det som ikke er vårt eget, bør rettelig betraktes med visdom som ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv’.

Når den edles elev har lært mye og ser dette slik, slipper han taket i form, følelse, identifikasjoner, reaksjoner og bevissthet. Når han slipper taket, slipper han også den lidenskapelige bindingen, og når han slipper lidenskapen, blir han fri. Han vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende,—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Dette er toppen av hva et levende vesen kan oppnå, munker, dette er det høyeste, dette er det beste i hele verden, det å bli en ærverdig.»

Slik talte Mesteren, og han la til disse versene:

«Lykkelige er de ærverdige,
for de har ikke noen begjær.
Jeg-forestillingen er totalt utryddet
og vrangforestillingenes nett er sprengt.

De har blitt fri fra sine lyster,
sinnet deres er stille og klart.
De forurenses ikke av verden, men er
som guder uten noen negative tendenser.

De forstår de fem personlighetsfaktorene
og har alle gode egenskaper.
Slike gode mennesker fortjener heder,
de Buddhas ektefødte sønner.

De har foredlet de syv oppvåkningsfaktorene,
vandret den trefoldige treningsvei til ende.
Som seirende helter vandrer de.
De har lagt angst og bekymringer bak seg.

De har vunnet store krefter, og vandrer
som mektige elefanter i dyp konsentrasjon.
Dette er de beste i hele verden,
noe begjær finnes ikke lenger i dem.

De har fullført treningen,
dette er deres siste eksistens.
Treningsveiens essens
er blitt en del av dem selv.

De ser ikke ned på noen..
De har fridd seg fra ny eksistens.
Disse seierrike heltene
har nådd fram til fullkommen selvkontoll.

De lar seg ikke forlede
av noe som helst noe sted.
De utstøter sine løvebrøl—
de oppvåknede har ikke sin like i verden.