En gang da Mesteren var i Savatthi, sa han:

«Om kvelden kommer dyrenes konge fram fra hvilestedet sitt, munker. Han strekker seg og ser seg om til alle kanter. Deretter brøler han tre ganger og tar en runde i territoriet sitt. Når de andre dyrene hører dyrenes konge brøle, skjelver de fleste av dem av skrekk. De søker inn i hulene sine, ut i vannet eller flykter inn i skogen, og fuglene tar til vingene. Kongens elefanter i landsbyer, i byer og i hovedsteder står bundet med kraftige lærreimer, men de river og sliter over også disse båndene, skiter og urinerer av skrekk og flykter hit og dit.

Så stor makt har løven, dyrenes kongen, over de andre dyrene, så mektig og så sterk er den.

Slik er det også når en som har nådd fram til sannheten, står fram i verden, munker, en lykkelig, ærverdig og fullkomment selvvåknet Mester med fullkommen visdom og atferd, en som kjenner verden, en uforlignelig trener for folk som kan trenes, guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han underviser i læren og sier at slik er former, slik oppstår former og slik blir former borte; slik er følelser, identifikasjoner, reaksjoner og bevissthet, slik oppstår de og slik blir de borte igjen. Når de vakre og lykkelige gudene, som lever lenge i strålende himmelpalasser, får høre læren til en som har kommet fram til sannheten, blir de fleste av dem redde og engstelige: ’Det ser ut til at vi ikke er evige, mine herrer, enda vi selv trodde vi var det. Vi er forgjengelige, enda vi selv trodde vi var uforgjengelige. Vi kommer ikke til å vare til evig tid, enda vi selv trodde vi skulle leve evig. Også vi er uvarige, forgjengelige og slett ikke evige. Vi er bundet opp i forgjengelige legemer.»

Så stor makt har den som har kommet fram, over hele verden med alle dens guder, så mektig og så sterk er han.»

Slik talte Mesteren, og han føyde til disse versene:

«Når en oppvåknet lærer
setter lærens hjul i bevegelse,
kan ingen i hele verden
måle seg med ham.

Hvordan personlighetsteorier
avsluttes og oppstår—
den åttedelte veien
til slutten på det som gjør vondt.

Selv vakre og berømte guder
som gleder seg over et langt liv,
blir engstelige og redde
som de andre dyrene for løven:

De hørte den ærverdiges ord,
og sa bekymret til hverandre:
’Vi trodde på egen personlighet,
men så er vi altså ikke evige!’»