Tenk dere en konge som aldri før har hørt lyden av en harpe, munker. Men så får han høre noen spille på harpe, og sier:

«Hvor kommer disse vakre tonene fra? De er så henrivende skjønne og deilige!»

«Disse vakre tonene kommer fra en harpe, herre konge,» sier noen til ham.

«Så gå og hent den harpen til meg,» sier kongen.

De henter harpen til ham, og sier:

«Her er harpen, herre konge. Det var denne som disse vakre tonene kom fra.»

«Men det var da ikke den tingen der jeg vil ha!» utbrøt kongen. «Hent tonene til meg!»

«Denne harpen er sammensatt av mange forskjellige deler, herre konge,» sier de til ham. «Se, her er halsen, kroppen, hodet, klangbunnen, gripebrettet, stolen, sadelen, strengene og stemmeskruene. Når en dyktig musiker spiller på harpen, er alle disse delene med på å skape tonen.»

Da grep kongen harpen og knuste den til pinneved. Han kastet flisene på ilden og strødde til slutt asken ut i elven.

«Denne harpen, hva det nå kan ha vært dere omtalte med et slikt ord, var sannelig en skrøpelig ting,» sa kongen. «Den var jo bare til å narre folk med!»

Slik er det også når du undersøker kroppen, følelsene, sanseinntrykkene, handlingsimpulsene og bevisstheten så grundig som overhodet mulig. Da finner du ikke noe ’jeg’, ’mitt’ eller ’jeg er’ i noe av dette.