«Vanlige mennesker som ikke kjenner læren opplever gode følelser, vonde følelser og nøytrale følelser, munker. Den edles elev som kjenner læren, opplever også gode følelser, vonde følelser og nøytrale følelser.

Hva er da forskjellen på vanlige mennesker som ikke kjenner læren og den edles elev som kjenner læren? Hva er det som kjennetegner dem?»

«Vi baserer oss på din lære, Mester, svarte munkene. Hvis du vil forklare dette, skal vi huske hva du sier.»

«Når en vanlig person som ikke kjenner læren opplever en vond følelse, blir han lei seg. Han sørger, klager, slår seg på brystet og blir fortvilet. Han opplever nemlig følelsen dobbelt opp, både i kropp og i sinn.

Det er som om en mann skulle bli truffet av en pil, og deretter av enda en pil. Da opplever han å bli truffet av to piler. Slik er det også når en vanlig person som ikke kjenner læren, opplever en vond følelse.. Han blir lei seg, han sørger, klager, slår seg på brystet og blir fortvilet. Han opplever nemlig følelsen dobbelt opp, både i kropp og i sinn. Den vonde følelsen vekker motstand i ham, og han utvikler en dyptliggende motstand mot den vonde følelsen. Når han opplever den vonde følelsen, lengter han etter sanselig lykke.

Hvorfor?

Fordi en vanlig person som ikke kjenner læren, kjenner ikke noen annen utvei fra vonde følelser enn sanselig lykke. Derfor lengter han etter sanselig lykke og føler en dyp trang til å oppleve gode følelser. Han vet ikke hvordan disse følelsene oppstår og blir borte igjen, han kjenner ikke fordelene og ulempene ved dem, og vet ikke hvordan man virkelig kan bli fri fra dem. Siden han ikke forstår disse tingene, vil nøytrale følelser bidra til uvitenhet i ham. Opplever han en god følelse, så binder han seg til den. Og opplever han en vond følelse, binder han seg også til den. Det samme gjelder for en nøytral følelse. Derfor sier jeg at en vanlig person som ikke kjenner læren, er bundet til tilblivelse, forfall og undergang, til sorger, klager, smerter og lidelser—han er bundet av lidelser, munker.

Når den edles elev som kjenner læren opplever en vond følelse, blir han ikke lei seg. Han verken sørger, klager, slår seg på brystet eller blir fortvilet. Han opplever nemlig følelsen i kroppen, men ikke i sinnet.

Det er som om en mann skulle bli truffet av en pil, men ikke av enda en pil. Han opplever da å bli truffet av én pil. Slik er det når den edles elev som kjenner læren, opplever en vond følelse. Han verken sørger, klager, slår seg på brystet eller blir fortvilet. Han opplever nemlig følelsen i kroppen, men ikke i sinnet. Den vonde følelsen vekker ingen motstand i ham, og han utvikler ikke noen dyptliggende motstand mot den vonde følelsen. Når han opplever den vonde følelsen, lengter han ikke etter sanselig lykke.

Hvorfor?

Fordi den edles elev som kjenner læren, kjenner en annen utvei fra vonde følelser enn sanselig lykke. Derfor lengter han ikke etter sanselig lykke og føler ingen dyp trang til å oppleve gode følelser. Han vet hvordan disse følelsene oppstår og blir borte igjen, han kjenner fordelene og ulempene ved dem, og vet hvordan man virkelig kan bli fri fra dem. Han har heller ingen tendens til å la nøytrale følelser forårsake uvitenhet. Opplever han en god følelse, binder han seg ikke til den. Opplever han en vond følelse, binder han seg heller ikke til den. Og det samme gjelder for en nøytral følelse. Derfor sier jeg at den edles elev som kjenner læren, ikke er bundet til tilblivelse, forfall og undergang, til sorger, klager, smerter og lidelser—han er ikke bundet av lidelser, munker.

Dette er forskjellen på vanlige mennesker som ikke kjenner læren og den edles elev som kjenner læren Det er dette som kjennetegner dem.

Den som er vis og som kjenner læren,
henger seg ikke opp i gode og vonde følelser.
Dette er den store forskjellen på vanlige folk
og den vise som har en sunn holdning.

Den som kjenner læren og har innsett sannhetens natur,
som har innsikt i denne verden og den neste,
higer ikke etter det som er ønskverdig,
og føler ingen motvilje mot det som ikke er ønskverdig.

Da blir både «liker» og «liker ikke»
spredt for alle vinder og forsvinner fullstendig.
Den som vandrer den plettfrie veien
der sorger ikke finnes, ser dette selv
og går dermed hinsides all tilblivelse.