Det var en gang en munk som bodde i et skogholt i Kosala. I en periode levde han altfor tett sammen med en familie der i strøket. Den ånden som bodde der i skogen, hadde medfølelse med ham og ville gjerne å få ham til å tenke seg om, så den tok skikkelse som husmoren der i familien, gikk bort til munken og sa:

«Folk samles ved elvebredden,
på markedet og langs gater og veier.
Når de kommer sammen, prater de
om meg og om deg. Hvorfor gjør de det?»

Munken svarte:

«Å, du vet hvordan skravla løper.
En munk bør tåle såpass.
Det er ikke noe å bli sint for,
for dette gjør ikke noen skade.

Den som skvetter for hvert et ord
som en sky gaselle i skogen,
kan sies å mangle standhaftighet.
Han klarer ikke å gjennomføre sin praksis.»