En gang da Mesteren var i Savatthi, bodde det en brahman der som ble kalt Manatthaddha (Den stivsinnede). Han viste ingen respekt for sin far eller for sin mor, ikke for sin lærer og heller ikke for sin eldre bror.

Da Mesteren satt og ga en stor forsamling undervisning i læren, tenkte Manatthaddha som så:

«Nå sitter denne filosofen Gotama og gir en stor forsamling undervisning i læren. Jeg tror jeg vil gå bort til ham. Hvis denne filosofen Gotama snakker til meg, vil jeg snakke til han. Men hvis han ikke snakker til meg, vil ikke jeg snakke til ham, heller.»

Dermed gikk han bort og ble stående borte hos Gotama. Mesteren sa ikke noe til ham. Da tenkte Manatthaddha:

«Denne filosofen Gotama vet jo ingen ting!» og han fikk lyst til å gå vekk igjen. Men Mesteren forsto hva han tenkte og sa:

«Det er ikke bra å være hovmodig.
Hva mener du egentlig, brahman?
Fortell nå hvorfor
du har kommet hit til meg.»

Da forsto brahmanen at Mesteren var klar over hva han tenkte på, og han falt til marken og bøyde hodet for Mesterens føtter, kysset og klappet dem og sa navnet sitt:

«Jeg er Manatthaddha, Mester. Jeg er Manatthaddha!»

Forsamlingen ble slått av forbauselse og sa til hverandre:

«Det er fantastisk, det er vidunderlig! Denne stivsinnede brahmanen viser ingen respekt for sin far eller for sin mor, ikke for sin lærer og heller ikke for sin eldre bror. Likevel viser han den aller største respekt for filosofen Gotama!»

Men Mesteren sa:

«Det er nok, brahman. Reis deg opp og sett deg på plassen sin, der hvor du satt da du fikk en slik tiltro til meg.»

Da Manatthaddha hadde satt seg, sa han:

«Hvem er det vi ikke bør være nedlatende mot?
Hvem bør vi vise respekt?
Hvem bør vi vise heder og ære?
Hvem er det bra å verdsette?»

Mesteren svarte:

«Det er mor og det er far,
det er en eldre bror,
og den fjerde er en lærer.

Disse bør vi ikke være nedlatende mot.
Disse bør vi vise respekt.
Disse bør vi vise heder og ære.
Disse er det bra å verdsette.

En arahant som har funnet ro sitt indre,
en som har gjort det som bør gjøres
og som ikke har noe negativt i sinnet.

Disse uforlignelige bør du hedre
og ikke være nedlatende og stolt.»

Da brahmanen hørte dette, sa han:

«Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»