En gang da Sariputta oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte han munkene med ord om læren, og ordene hans var klare, tydelige og gikk rett på sak. Munkene lyttet til læren med interesse og full oppmerksomhet. Da tenkte Vangisa:

«Den ærverdige Sariputta underviser, gleder, oppmuntrer og inspirerer munkene med ord om læren, og ordene hans er klare, tydelige og går rett på sak. Munkene lytter til læren med interesse og full oppmerksomhet. Nå vil jeg rose og lovprise ham med noen vers!»

Da reiste Vangisa seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Sariputta og sa:

«Jeg vil gjerne si noe, Sariputta, jeg vil gjerne si noe.»

«Så si det, Vangisa,» sa Sariputta.

Og Vangisa lovpriste Sariputta i hans nærvær med disse versene:

«Dyp er hans visdom og innsikt.
Kyndig er han i rett og galt.
Sariputta den kunnskapsrike
gir Buddhas lære til munkene.

Kort og fyndig—eller i detalj:
Mangfoldig er hans undervisning!
Hans språk er presist, og røsten
er uttrykksfull som svarttrostens sang.

Mens han taler, lytter munkene
til hans søte, velklingende røst:
glade blir de, og oppløftet—
oppmerksomt låner de ham øre.»