Vonde kramper river i deg,
du som bor alene i skogen
med mye strev og lite mat—
hvordan går det, munk? Klarer du deg?

Når denne storslagne lykken
gjennomstrømmer hele kroppen
tåler jeg alt strev, all møye—
her under trærne vil jeg bo!

Jeg dyrker gode egenskaper
som gir meg krefter til å trene—
dypt forankret i visdom er jeg
fri fra sinnets sorte strømmer.

Befridd for kaos og mørke
er hjertet mitt strålende rent—
jeg ser på det, og vet: jeg er
fri fra sinnets sorte strømmer.

Mørket som strømmet og slet i meg,
både i tanke og handlig,
er helt og fullstendig skåret bort:
aldri mer skal det gjenoppstå!

Livsgnisten, kuttet ved roten,
lever, som blomsten, ennå en stund.
Sorg og smerte finnes ikke mer—
aldri skal jeg fødes igjen!