En gang henvendte munken Maha-Cunda seg til de andre munkene og sa:

«Det hender at munker som studerer tekstene, rakker ned på munker som mediterer, og sier: ’Se på de munkene! De mediterer og de mediterer, og skryter av at de mediterer! Men hvordan mediterer de egentlig? Og hvorfor mediterer de egentlig?’ Dette fører til at både de munkene som studerer tekstene og de munkene som mediterer, blir misfornøyd. Og det er heller ikke til glede og nytte for andre mennesker.

Så hender det også at munker som mediterer, rakker ned på munker som studerer tekstene, og sier: ’Se på de munkene! De studerer og de studerer, og skryter av at de studerer! Men hvordan studerer de egentlig? Og hvorfor studerer de egentlig?’ Dette fører til at både de munkene som studerer tekstene og de munkene som mediterer, blir misfornøyd. Og det er heller ikke til glede og nytte for andre mennesker.

Jeg ser at de som er eksperter på tekstene bare roser andre som kjenner tekstene, og ikke slike som mediterer. Og jeg ser at de som mediterer bare roser andre som mediterer, og ikke slike som er eksperter på tekstene. Dette er ikke til glede for noen av dem, og det er heller ikke til glede og nytte for andre mennesker.

Derfor bør dere trene slik: ’Vi som er eksperter på tekstene vil rose dem som mediterer.’ Hvorfor? Fordi det er ikke lett å finne slike som selv har erfart den største frihet. Og dere bør trene slik: ’Vi som mediterer, vil rose dem som er eksperter på tekstene.’ Hvorfor? Fordi det er ikke lett å finne slike som forstår de dypeste ting og de vanskeligste emner.»

Læren som alle selv kan se