En gang da Mesteren var i Savatthi, sa han:

«Dasarahanaene hadde en gang ei stor tromme de brukte til å kalle sammen til møter, munker. Da det ble en brist i den, satte de inn en plugg, og slik fortsatte de til tromma bare besto av plugger.

Slik kommer det også til å gå med munkene i framtiden. Når de hører dype og dypsindige tekster uttalt av ham som har kommet fram til sannheten, tekster som handler om tomhet og hjelper lytteren til å hever seg over hverdagen, lytter de ikke til dem med full oppmerksomhet, de åpner ikke sinnet for kunnskap og synes ikke innholdet er bryet verd å lære seg grundig.

Men oppdiktede tekster, poesi med vakre talevendinger, uttalt av elever fra andre skoler, dem vil de synes det er bryet verd å lære seg grundig. Derfor kommer de dype og dypsindige tekstene uttalt av ham som har kommet fram til sannheten, tekster som handler om tomhet og hjelper lytteren til å hever seg over hverdagen, til å forsvinne. Derfor bør dere trene slik, munker:

‘Vi vil synes det er bryet verd å lære de dype og dypsindige tekstene uttalt av ham som har kommet fram til sannheten, tekster som handler om tomhet og hjelper lytteren til å hever seg over hverdagen, og åpne sinnet for kunnskap.’

Slik bør dere trene, munker.»