I Savatthi. Tidlig en morgen kledde nonnen Vajira på seg, tok kappe og bolle og gikk inn til Savatthi for å motta matgaver. Etter at hun hadde gått matrunden og var ferdig med måltidet, gikk hun til Blindmannskogen, der hun satte seg under et tre for å meditere. Den onde Mara gikk bort til henne og sa:

«Hvem har laget dette vesenet?
Hvor er den som laget vesenet?
Hvordan har dette vesenet blitt til?
Og hvordan kommer det til å ende?»

Men Vajira tenkte:

«Hvem er det som sier dette? Er det et menneske eller ikke et menneske? Det er nok den onde Mara som har fått lyst til å skremme meg og gi meg en skikkelig støkk slik at jeg ikke skal tore å meditere lenger.»

Og da hun forsto det var den onde Mara, sa hun:

«Hvorfor leter du etter et vesen?
Nå er du på ville veier, Mara!
Dette er bare en bunt av personlighetsfaktorer
som til sammen blir kalt ‘et vesen’.

Det er bare smerte som blir til.
Smerten varer en stund og blir deretter borte.
Det er ikke annet enn smerte som oppstår,
og det er ikke annet enn smerte som tar slutt.»

Da forsto Mara at nonnen Sela hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.