Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, tok han en klype jord og la ytterst på neglen sin. Så sa han til munkene:

«Hva mener dere, munker? Hvor er det mest jord? Her på negletuppen min, eller i resten av verden?»

«Det er naturligvis i resten av verden, Mester. Det lille grannet jord du har på negletuppen, er jo ikke engang så mye som en hundredel, en tusendel eller en hundretusendel av all jord som finnes i verden!»

«På samme måte har den edles elev med innsikt og dyp forståelse lagt det aller meste av lidelser bak seg og er kvitt dem, og det er en helt ubetydelig mengde som gjenstår. Det som måtte gjenstå av lidelser for ham, ja, selv om han må gjennomgå det opp til sju ganger, er ikke så mye som en hundredel, en tusendel eller en hundretusendel av de lidelsene han har lagt bak seg og er kvitt.

Så stor nytte har man av å oppnå dyp forståelse, munker. Så stor nytte har man av å få øynene opp for sannheten.»