En gang da Mesteren oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi sammen med en stor flokk munker, underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte han munkene med ord om læren og om nibbana, og ordene hans var klare, tydelige og gikk rett på sak. Munkene lyttet til læren med interesse og full oppmerksomhet. Da tenkte Vangisa:

«Mesteren underviser, gleder, oppmuntrer og inspirerer munkene med ord om læren og om nibbana, og ordene hans er klare, tydelige og går rett på sak. Munkene lytter til læren med interesse og full oppmerksomhet. Kanskje jeg skulle rose Mesteren med noen vers nå mens han er her?»

Dermed reiste Vangisa seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Mesteren og sa:

«Jeg vil gjerne si noe, Mester, jeg vil gjerne si noe.»

«Så si det, Vangisa,» sa Mesteren.

Og Vangisa lovpriste Mesteren i hans nærvær med disse versene:

«Mer enn tusen brødre omgir
ham som vandrer langs lykkens vei
mens han underviser i læren—
den lindrende som fjerner all frykt.

De lytter til de plettfrie ord
Den Fullkomment Våkne taler—
og Buddha står der strålende
foran brødrenes store skare.

Du kalles en mektig elefant—
Mester, av seerne er du best!
Liksom en tung og gråblå sky
bringer du oss lindrende regn.

Fra sitt skyggefulle middagsskjul
kom eleven ut for å skue
sin læremester. Du store helt!
Vangisa bøyer seg dypt for deg!»

«Hvordan er det, Vangisa,» sa Mesteren, «har du tenkt ut disse versene på forhånd? Eller kommer du på dem her og nå?»

«Jeg kommer på dem her og nå,» svarte Vangisa.

«Det er bra, Vangisa. Klarer du å finne på noen flere vers her du står?»

Vangisa svarte:

«Han overvant Maras forræderiske feller.
Han sprengte sinnets stengsler.
Se, han bryter alle bånd!
Gavmildt deler han sin visdom med andre.

Han viste oss mange forskjellige veier
til å krysse den brølende floden.
Udødeligheten er synlig for alle!
Og seerne står urokkelige.

Han bringer lys: så strålende klart
at vi ser hvordan alt kan overvinnes.
Da han hadde gjort det høyeste virkelig,
underviste han de første fem.

Og når læren er blitt så godt forklart—
hvordan kan de som forstår synke ned
i sløvhet? Tren derfor flittig, ærbødig
her i Mesterens forsamling.»