En gang da Mesteren var i Savatthi, sa han:

«Vinning, heder og berømmelse er skremmende, munker. De utgjør bitre og vonde hindringer for den som prøver å oppnå frihet fra alle bindinger.

Tenk dere en gjødselbille som eter møkk, fyller seg med møkk og er stappfull av møkk, munker. Den forakter andre gjødselbiller fordi den tenker som så: ‘Det er jeg som eter møkk, fyller meg med møkk og er stappfull av møkk!’

Slik er det også med en munk som blir overveldet av tanker på vinning, heder og berømmelse. Når han har kledd på seg om morgenen og går inn til byen eller landsbyen for å motta matgaver, spiser han seg mett der. Så mottar han invitasjoner for morgendagen og fyller bollen sin. Så går han til parken og skryter midt blant de andre munkene: ‘Nå har jeg spist meg mett. Jeg er invitert til å komme og spise i morgen. Bollen min er full, og jeg har fått både kapper, mat, bolig og medisiner. Men disse andre munkene har så små fortjenester og er så ubetydelige at de ikke har fått noen kapper, noe mat, noen bolig eller noen medisiner!’ Han blir så oppblåst av tanker på vinning, heder og berømmelseat han forakter andre munker som oppfører seg godt. Dette blir til langvarig smerte og ulempe for denne tosken, munker

Derfor er vinning, heder og berømmelse skremmende, munker. De utgjør bitre og vonde hindringer for den som prøver å oppnå frihet fra alle bindinger. Derfor bør dere trene slik, munker: ‘Hvis jeg oppnår vinning, heder og berømmelse, vil jeg slippe taket i dem. Hvis jeg ikke oppnår vinning, heder og berømmelse, skal ikke det gjøre meg trist til sinns.’ Slik bør dere trene, munker.»