En gang var Mesteren var ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. På den tiden sto prins Ajatasattu til tjeneste for Devadatta sent og tidlig med fem hundre vogner og serverte mat fra fem hundre gryter.

Da gikk mange av munkene bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så fortalte de ham om dette.

«Ikke ønsk dere slik vinning, heder og berømmelse som Devadatta har fått, munker! Så lenge Devadatta får alt dette, blir de sunne elementene i sinnet hans svekket, og ikke styrket.

Det er som å sprøyte galle inn i snuta på en gal hund, munker. Da blir hunden bare enda galere. Slik er det også med Devadatta. Så lenge han mottar så mye vinning, heder og berømmelse, blir de sunne elementene i sinnet hans svekket, og ikke styrket. Derfor er vinning, heder og berømmelse skremmende, munker. De utgjør bitre og vonde hindringer for den som prøver å oppnå frihet fra alle bindinger. Derfor bør dere trene slik, munker: ‘Hvis jeg oppnår vinning, heder og berømmelse, vil jeg slippe taket i dem. Hvis jeg ikke oppnår vinning, heder og berømmelse, skal ikke det gjøre meg trist til sinns.’ Slik bør dere trene, munker.»