En gang da Mesteren var i Savatthi, sa han:

«Vinning, heder og berømmelse er skremmende, munker. De utgjør bitre og vonde hindringer for den som prøver å oppnå frihet fra alle bindinger. I de høyere luftlagene blåser det sterke vinder, munker. Fugler som kommer opp i disse sterke vindene, blir kastet omkring, slik at føttene går den ene veien, vingene den andre veien, hodet en tredje vei og kroppen en fjerde vei.

Slik er det også med en munk som blir overveldet av tanker på vinning, heder og berømmelse. Når han har kledd på seg om morgenen, går han inn til byen eller landsbyen for å motta matgaver. Han har verken kontroll over kroppen, talen eller tanken. Han praktiserer ikke oppmerksomhet og har ingen kontroll over sansene sine. Så får han øye på en lettkledd kvinne, en som går uten kappe. Når han får se henne, flammer begjæret opp i ham, han forlater treningen og faller tilbake til livet som legmann. Da kommer noen og tar kappen fra ham, noen tar bollen fra ham, noen tar sitteplassen hans og noen tar nåleskrinet hans, og det går med ham som med fuglen i sterk vind.

Derfor er vinning, heder og berømmelse skremmende, munker. De utgjør bitre og vonde hindringer for den som prøver å oppnå frihet fra alle bindinger. Derfor bør dere trene slik, munker: ‘Hvis jeg oppnår vinning, heder og berømmelse, vil jeg slippe taket i dem. Hvis jeg ikke oppnår vinning, heder og berømmelse, skal ikke det gjøre meg trist til sinns.’ Slik bør dere trene, munker.»