En gang da Mesteren var i Savatthi, sa han:

«Vinning, heder og berømmelse er skremmende, munker. De utgjør bitre og vonde hindringer for den som prøver å oppnå frihet fra alle bindinger. Har dere hørt en gammel sjakal hyle før morgengry, munker?»

«Ja, Mester, det har vi.»

«Denne gamle sjakalen er syk, den har skabb. Derfor finner den ikke ro i hiet sitt, ikke under et tre og ikke under åpen himmel. Uansett hvor den går, står, sitter eller ligger, blir den plaget.

Slik er det også med en munk som henger seg opp i tanker på vinning, heder og berømmelse. Ikke finner han ro i enerom, ikke under et tre og ikke under åpen himmel. Uansett hvor han går, står, sitter eller ligger, blir han plaget.

Derfor er vinning, heder og berømmelse skremmende, munker. De utgjør bitre og vonde hindringer for den som prøver å oppnå frihet fra alle bindinger. Derfor bør dere trene slik, munker: ‘Hvis jeg oppnår vinning, heder og berømmelse, vil jeg slippe taket i dem. Hvis jeg ikke oppnår vinning, heder og berømmelse, skal ikke det gjøre meg trist til sinns.’ Slik bør dere trene, munker.»