En gang da Mesteren var i Savatthi, sa han:

«Vinning, heder og berømmelse er skremmende, munker. De utgjør bitre og vonde hindringer for den som prøver å oppnå frihet fra alle bindinger.

Det var en gang en stor skilpaddefamilie som bodde i en innsjø der de hadde bodd i lang tid, munker. En dag sa en av skilpaddene til en annen:

‘Ikke gå bort til den plassen der, kjære venn!’

Men den andre skilpadda gikk dit, og der ble den fanget av en jeger som harpunerte den så den ble fanget på ei line. Den første skilpadda gikk nå bort til den andre skilpadda og sa:

‘Gikk du nå bort dit likevel?’

‘Ja, jeg gikk bort dit.’

‘Er du blitt truffet? Er du spiddet?’

‘Nei, jeg er verken truffet eller spiddet, men denne lina følger etter meg hvor jeg går!’

‘Da er du nok blitt truffet, kjære deg. Da er du nok spiddet. Både far og bestefar råket i ulykke fordi de ble fanget med ei slik line. Så farvel, kjære venn. Du er ikke lenger en av oss.’

Her står jegeren for Mara, den onde. Harpunen står for vinning, heder og berømmelse. Lina står for nytelse og lidenskap. Hvis en munk oppnår vinning, heder og berømmelse og nyter dette og ønsker seg mer av det, kan man si at han har spiddet på Maras harpun slik at han havner i ulykke, og Den onde kan gjøre som han vil med ham.

Derfor er vinning, heder og berømmelse skremmende, munker. De utgjør bitre og vonde hindringer for den som prøver å oppnå frihet fra alle bindinger. Derfor bør dere trene slik, munker: ‘Hvis jeg oppnår vinning, heder og berømmelse, vil jeg slippe taket i dem. Hvis jeg ikke oppnår vinning, heder og berømmelse, skal ikke det gjøre meg trist til sinns.’ Slik bør dere trene, munker.»